God dag. Da det er så meget snakk om denne Femundsmarka i usosiale medier så følte jeg at det var på sin plass med et lite besøk. På grunn av dårlig planlegging og glemte avtaler ble det bare anledning til en kort befaringstur denne gangen. Ikke helt den Monsen-ekspedisjonen jeg hadde håpet på, men da har man bedre grunnlag for å planlegge en lengre tur til en senere anledning. Man fikk ihvertfall kartlagt en rekke gode hengeplasser i den nordlige delen av marka.
Denne turen gikk fra Synnervika, på kompasskurs over stokk, stein og mere stein til vestsiden av Nordvika, videre opp på sørsiden av Mugga og tilbake. Da jeg kom over en time senere til Synnervika enn planlagt (hva er deffårno, google maps? Hæ?) og det begynte å nærme seg leirtid ble det mest marsj og lite bilder på strekket fra parkeringsplassen til første leirplass. Jeg beklager, og skal gjøre det godt igjen senere. Inntil da kan dere prøve å se for dere en masse stein, litt mose og rikelig med myr. Det burde dekke det meste.
Første leirplass ble på vestsiden av Nordvika, et lite stykke sør for Lorthølbua. Hvis noen vet hvordan bua fikk navnet sitt så tror jeg kanskje ikke jeg vil vite det. Nuvel. Leirplassen ved vannet egner seg for en køye, men det er rikelig med muligheter for flere om man er villig til å henge litt lenger bak i skogen sammen med myggen. Plassen ved vannet er nokså vindutsatt, så ta hensyn til det.
Der er’n! En flott, liten bu, navnet til tross. Riktignok gikk jeg bare forbi, ikke innom, så det kan jo være noe, eller noen, innvendig som har foranlediget navnet…
Hadde det vært litt tørrere forhold ville jeg nok tatt snarveien og hoppet over renna, men denne dagen valgte jeg å la sjansen til å gå på snørra gå fra meg. Det ville nok komme flere sjanser senere på turen, tenkte jeg. Jeg fulgte stien forbi bua, langs tømmerrenna, over noe stokk og mye stein til jeg kom til brua og inn på DNT-stien fra Langen gjestegård til Svartvika.
Skjønt, sti er kanskje feil benevning? Den er flatere og rettere enn deler av E6 nordover. Ikke at jeg klager, marsjen går jo svært uanstrengt og i en rasende hastighet på slike underlag.
Jeg fulgte denne til stidelet på østsiden av Femunden og gikk med lette, elegante steg derfra mot utløpet av Mugga og videre til Nordvika. Ganske forvirrende at både Nordvika og Nordvika heter Nordvika, men det er altså gården Nordvika jeg mener her. I Nordvika. Hvis det skulle råde noen tvil.
Føling i fjæra i Nordvika i Nordvika. Eller, heter det fjæra når det er snakk om en innsjø? Uansett var utsikten til Flenskampan såpass flott at det ble mer beundring enn føling – fjære eller ikke.
Det lå noen behornede klovdyr og slappet av på jordet helt til jeg kom og ødela idyllen. Vet ikke om det var lukta eller sulten i blikket mitt som skremte dem, men de løp nå hvertfall.
En bedre lunsj ble inntatt ved Grunnhåen, et område med svært gode fasiliteter for heng. Hadde jeg vært latere enn jeg er så ville jeg nok slått leir her for dagen. Men fullt så lat er jeg ikke. Faktisk. Jeg mener det. Det får være måte på.
Jeg lot restene etter lunsjen ligge igjen på en stein. Håper ikke det gjør noe.
Videre oppover stien begynte terrenget å endre karakter. Mindre E6-tendenser på stien og betydelig fuktigere forhold. Det slo meg at man utvikler en helt egen gangart når man går i myr. Jeg må få noen til å filme det en gang, for jeg tror underholdningsverdien er meget stor.
Noen har gått skoa av seg, ser det ut til. Ligger den andre igjen i myra, tro? Eller er det en moderne form for stimerking?
Hele dette området er en ordentlig sviske, indrefilet, pølserosin eller hva man nå velger å bruke som metafor for «veldig fint», og jeg tror nok ikke jeg overdriver hvis jeg sier at jeg brukte dobbelt så lang tid som normalt på å gå denne strekningen. I tillegg var jeg jo på befaring, og befaring er tidkrevende. Spør en hvilken som helst erfaren befarer. Altså gikk klokken raskt og freidig mot leirtid.
Jeg valgte da å ta en liten avstikker mot Svartsjøen og så gå tilbake til en av sviskeplassene jeg hadde befart tidligere i stedet for å fortsette oppover langs Mugga.
Etter litt trasking og mye beslutningsvegring bestemte jeg meg for å slå opp leir på en liten høyde rett ved elven. Litt nærmere stien enn jeg ellers ville slått leir, men jeg tenkte at trafikken på denne tiden ikke ville være noen plage. Og det var den ikke. Sånær som to personer som satt avgårde i kano fra leirplassen ved utløpet av Mugga så jeg ikke et menneske på hele turen, faktisk. Deilig! Ikke at jeg er folkevond, altså. Jeg trives bare mye bedre når det ikke er folk i nærheten.
Helt grei utsikt fra køya om jeg får si det selv. Og det får jeg. Min blogg og alt det der.
Helt grei utsikt andre veien også. Denne plassen, i likhet med forrige leirplass er litt vindutsatt. Den er også såpass nær elven at det blir litt kondens og et kaldt drag langs bakken. Utsikten veier i stor grad opp for det, men uten stor tarp og «underquilt protector» tror jeg det kunne blitt en kald natt. Kaldt ble det i alle fall, årets første morgen med is på tarpen for min del. Alltid en begivenhet!
Etter en «sunn og næringsrik» frokost med havregrøt og kaffe ble man så nødt til å luffe nedover igjen. Sånn er det på befaringsturer. Det ble befart et stort antall gode hengeplasser på vei nedover også, men da jeg hadde litt dårlig tid ble det, igjen, ikke så meget fotografering gjort. Bare tro meg når jeg sier at strekningen langs Mugga er overordentlig godt egnet for hengekøyecamping.
Kartet mitt viste en bro på denne plassen. Tror kartet trenger en oppdatering. Eller hvordan var det der med kart, terreng og uoverensstemmelser?
Tilbake på E6.
Litt lav, for ordens skyld.
Og, avslutningsvis, et bilde av silketøflene. Etter trekvart års inngåing er de nå mer behagelige på føttene enn joggeskoene som ventet på meg i bilen.
Det var, og ble i enda større grad underveis, smertelig klart at noen få dager er altfor, aaaltfor, kort tid for en tur i dette området. Jeg følte meg faktisk så snytt at jeg valgte å utsette den planlagte turen til Finnskogen og heller dra tilbake hit igjen uka etter… Mer om det senere.
På gjenheng!
