Det var en mørk og stormfull aften… Eller, det skulle egentlig ha vært det. Værmeldingen sa regn, innslag av torden og nesten vindstille. Fantastisk turvær! Men neida.
På vei opp så det riktig bra ut med oppholdsvær og ett og annet drypp fra oven. Jeg var litt sent ute etter bursdagsselskapet til nevøen min, så det kan ha kommet noen drypp fra meg også. Tjukke folk svetter mye, sa folk. Ikke noe vind verdt å snakke om, så da snakker vi ikke om det.
Det var den typen vær som gjør at man gjerne tar frem regntøy, men ikke tar det på. Perfekt!
Minneplaketten står der den sto sist. Fortsatt fine værforhold. Jeg ser frem til å sovne til lyden av regn på tarp, som er så koselig at jeg nesten ikke vil sovne. Men så sovner jeg allikevel og våkner litt skuffa på grunn av det. Er det normalt?
Hva er det jeg ser i det fjerne? Blått? Hva f*???? Nuvel. Det er fortsatt vindstille og lummert, så det begynner nok å regne hvert øyeblikk. Ponchoen henger fortsatt på skulderreima på sekken og jeg prøver å tenke positive tanker.
Nei. Ikke det, nei. Ok. Sol er vel greit nok, det også. Bare vindvarselet slår til så er jeg glad og fornøyd, jeg.
Det er en ting med hengekøyecamping jeg ikke har fått helt til ennå, på tross av mye prøving og mer feiling, og det er vind. Tarp over bakken og vind er en utfordring i seg selv da det, uansett hvor tett man setter opp tarpen, er bevegelse i lufta ved bakken under hengekøya. Vind stjeler varme, og underdyner er gjerne ikke vindtette nok til å holde på varmen hvis det er litt vær. Man kan selvfølgelig sette opp tarpen litt skjevt, så den dekker ned til bakken på den siden vinden kommer fra, men det blåser jo aldri fra en side i Norge… Ofte ikke en side om gangen en gang. Eller to. Det kan også bli verre av å sette opp tarpen slik hvis man har litt uflaks og turbulens og slikt. Som jeg egentlig ikke kan noen verdens ting om. Det bare er sånn. Stol på meg. Jeg er blogger.
Så jeg holder alltid et øye med vindvarselet når jeg skal ut, og om det er meldt friskt nok vær så velger jeg heller telt. Men ikke si det til noen. Telt under tregrensa er litt feigt.
Man kan, og bør, finne en leirplass som ligger litt beskyttet til, enten inne i en treklynge eller tett skog, eller i le av terrenget på andre måter. Så var det å finne en slik leirplass når det nærmet seg mulm og mørke i et område man ikke er lommekjent, da… Ute på et nes med noen få trær, i en bakke, er ikke en slik leirplass, men det var jo stille, og vindvarselet sa jo at det såvidt skulle puste litt hele natten, så da fikk det bli det. Fin utsikt.
Hvis det blåser nogelunde jevnt fra en side og man setter opp tarpen lavt og tett, så blir man liggende å kose tarp hele natta. Det går som regel ikke ut over nattesøvnen min, det blir litt som å ha en litt kald kjæleelefant ved siden av seg. Antar jeg. Når vinden kommer i kast fra forskjellige retninger hver gang blir det litt mer som å forsøke å kose med en temperamentsfull kenguru. Antar jeg. Hvis noen har prøvd dette så setter jeg pris på tilbakemelding med bilder i kommentarfeltet.
Som ovenskrevne antyder lå jeg og fikk juling av tarpen min store deler av natta. Vinden skiftet retning for hvert kast, og i perioder var jeg litt usikker på om selvgjort virkelig var velgjort og om tarpen kom til å holde. Men den holdt. På svært imponerende vis. Ved morgeninspeksjon var det ingen skader eller så mye som en dratt eller forlenget søm å melde. Meget fornøyd med det, men det er helt klart ting som må forbedres på den.
Nattens 12 runder gjorde det tydelig at festeanordningen jeg har brukt på dørene ikke holder mål. Pinlig nok så har jeg visst om dette problemet siden i våres, men du vet. Gjør ikke i dag det du kan utsette til i morgen. Eller neste år. Men nå er det gjort. Denne løsningen, kombinert med trykknapper, bør holde bra kontroll på dørene.
Tarpen trenger også enten noen bardunfester midt på flatene eller en stang (eller to) som kan hjelpe til med å holde den stram og unna meg. Stang er nok mest bombesikkert, men det veier jo en del mer også… Tenker det blir litt fundering ved hjelp av noe gammelt og skotsk i aften. Whisky, altså. Laphroaig. Eller kanskje Oban. Kanskje begge?
Men nok om det. En ny dag truet, og det ble inntatt kaffe og havregrøt bak en stein før turen gikk videre til trillemarka. Mer om det senere.
Dette var den første utflukten med ny, lett, sekk. Den sto absolutt til forventningene. Mer om dette også ved en senere avledning.
Vel blåst!
