Hurtigtur på Hurum

Det var en mørk og stormfull aften… Har jeg brukt den åpningen før? Uansett var det hverken mørkt eller stormfullt, det var en vakker, solrik vårdag i April. Snøen hadde, med unntak av noen skyggepartier, dratt tilbake dit den kom fra og på vannene lå det igjen et flortynt lag med is. Den korte perioden på våren mellom snø og insekter. En dag skal jeg ta en avgjørelse på om jeg liker denne tiden best eller om det er senhøsten som kiler mest på de rette stedene, men ikke i dag. I dag har jeg beslutningsvegring.

Morten, her avbildet med lettpakkersekken «Norrøna Postgirobygget» fylt til randen med lettpakkerutstyr, og jeg valgte å åpne barmarkssesongen med en tur med svært lav terskel til det mest snøfrie området vi fant på senorge.no – Hurum. Slettes ingen dårlig ide, viste det seg, da gjennomgangstema i samtalene foran bål og i bil var: «Hvordan kan dette området være rett utenfor Oslo?», og «Hvorfor visste vi ikke om dette?». Men nå vet vi, altså. Mye takket være «Imp» på Fjellforum og bloggen «Mitt Hurum».

Vi parkerte ved demningen i Røskestadvannet og lusket med korpulente skritt og nokså høy puls, hastigheten tatt i betraktning,  nord- og oppover langs en grusvei. Det har seg nemlig slik at begge to har bolla seg litt ut over vinteren og det krever en litt mer systematisk tilnærming til tur, selv en med så lav terskel. Det er viktig å ikke åpne for hardt, for da ser man svett og sliten ut på sosiale medier. Det kan man ikke ha noe av.

Å se ut som man ble mistet i gulvet som barn, derimot, er helt innafor.

Da vi kom over den sedvanlige beslutningsvegringen for valg av leirplass og til slutt besluttet hvilken plass vi ville beleire kom det også for en dag hva lettpakkersekken til Morten var lettpakkerstappet med. Det var frysetørket øl, dehydrert akevitt, UL-rom, SL-bacon, jeg-har-gått-tom-for-lettpakkerord-pølser, hjortebiff og rikelig med annet snacks. Noen unødvendige luksusting var også med.

Men ikke bestikk. Det valgte han å bushcrafte selv, trolig for å spare vekt. Lettpakkergærning.

Plassen vi til sist valgte å beleire lå fint til for kveldssol på en odde et par kilometer inn på østsiden av vannet. Tilsynelatende svært godt besøkt og bushcraftet/hærverket. Hvorfor i alle dager kapper folk ned friske trær og lar dem ligge og råtne? Er det speideren som står bak? Illuminati? Fremskrittspartiet? Youtubes? Alle sammen? Nuvel. De var ikke å se da vi var der, og det er det som teller. Men hadde vi sett dem om de var der? Mer om dette ved en annen anledning. Hvis de ikke får tak i meg først, da…

Men altså. Nattens innkvartering for meg var, som seg hør og bør, sommerkøya «Sukkerert mkII» med myggnett, Hammock Gear Incubator 20 og Burrow 20, toppet med en hjemmesydd kit-tarp fra Ripstop by the roll. Svært behagelig. Om jeg hadde husket å justere underdyna så den passet denne køya før jeg la meg hadde det nok vært en del varmere på morgenen også. Denslags kan åpenbart skje den beste.

Morten valgte, uvisst av hvilken årsak, å sove på bakken. Som et dyr! Makan. Han kom heldigvis på bedre tanker neste dag.

Etter at leir var satt og struper fuktet litt mer enn man kanskje hadde godt av var det middagstid. Det ble servert hjort med posemos og bakt løk. Et virkelig herremåltid! Kan man forresten si «herremåltid», eller bør man bruke et kjønnsnøytralt begrep i stedet? Hva bør man i så fall bruke? Tips og sosialjustis kan bidras med i kommentarfeltet. Det ble ikke tatt bilder av dette måltidet, enten fordi det var for mørkt eller på grunn av tidligere nevnte strupefukting. Jeg beklager og overlater til leseren å velge årsak.

Neste morgen, om man kan kalle det morgen, meldte fantomsmertene man kjenner så godt seg igjen. Denne gangen, i motsetning til forrige gang, var årsaken åpenbar: trekk under tarpen. Eller øl, whisky og akevitt. Jeg overlater igjen til leseren å avgjøre. Vi fikk, etter mye sutring og klaging fra undertegnede, omsider pakket sammen og gått videre til neste leirplass. Ikke helt dit vi hadde tenkt men helt klart dit vi skulle.

Så. Mer grusvei. Så et par avstikkere på sti. En fordi kartet var ute av fokus, og den andre fordi vi håpet å kunne rusle over en demning som viste seg å ikke være særlig ruslbar. Tilbake til grusvei, altså.

Som kjent så duger ikke helten uten mat og drikke. Ikke vi heller, så vi tok lunsjpause i en skråning med en bedre real på deling.

Her bør jeg legge igjen en merknad til meg selv om at det man tror vil fungere som vindskydd kan, med litt uflaks, i stedet fungere som vindtunnel. Ikke helt heldig.

Etter litt mer lavterskeltråkking fant vi en odde som egnet seg for leirslagning og gjorde, etter en liten runde med beslutningsvegring, nettopp det. Et riktig fint skogområde med mange flotte hengetrær. Morten hadde heldigvis kommet til fornuft og valgt hengekøye til nattens innkvartering. I sann lettpakkerånd hadde han med seg både telt og køye. Ikke si noe til Alex, men jeg tror Morten også sikter på et toppverv i lettpakkerlauget. Nok lettpakkertøys nå? Ok. Vi nærmer oss slutten i alle fall.

Det ble, etter noe mindre utagerende forfriskning enn kvelden før, gjort klart til middag. Dagens tableau var ytrefilet fra Rema med «bearnaise», skrevet i anførselstegn fordi den var laget på rapsolje, og posemos fra mills. Dette tok jeg også bilder av og er svært fornøyd med det.

Grillristen er forøvrig tjuvlånt av Alex, så jeg håper enten at han ikke leser tøvet mitt eller at han tilgir meg denne tillitsovertredelsen. Biffen var, om ikke fullt på høyde med forrige aftens hjort, riktig god. Kvelden ble rundet av med en kopp romtoddy og litt lalling foran bålet før horisontaldiagonalen ble inntatt til neste dag grydde. Grød? Grydet? Må kjøpe meg ordbok. Takk for tålmodigheten.

Neste morgen klinte vi til med grillpølse i lompe og ordentlig kokekaffe til frokost, og etter å ha ristet av meg tungsinnet som alltid kommer når jeg må reise hjem ruslet vi grusveien sørover igjen.

Det var alt jeg hadde for denne gang. På gjenheng.