Feit fyr i Femundsmarka – dag 1

En kjent sak når man treffer gamle kjente er at man gjerne kjenner at man ikke er så godt kjente lenger. Det kalles å «vokse fra hverandre», visstnok. Man utvikler seg i forskjellige retninger. Bytter ut interesser og hobbyer med jobb og annet tøys. En person på 40 er gjerne så ulik den personen den personen var for 20 år siden at de like godt kunne vært forskjellige personer. Derfor var det en stor lettelse da det viste seg at vi snarere hadde vokst sammen. Ikke ved hofta som siamesiske tvillinger, heldigvis, for det ville gjort det enda vanskeligere for meg å finne egnede benklær, men når det gjelder interesser. Og slikt får, som det gjerne hør seg og bør seg i slike tilfeller, nerdemaskineriet til å sette i gang. Jeg blir neppe å treffe på telefon de neste tre-fire ukene. Mye å gjøre.

Men nok om det. Nå var det, som det så ofte er, slik at forhåndslagte planer og ruter har det med å omlegges til de ikke lenger ligger i samme leie som de først ble lugget. En bedre forfatter hadde nok redigert den setningen, men jeg liker den som den er. Min blogg. Været på turens første dag var alt annet enn packraftvennlig og i stedet for å bære de ekstra kiloene, og bli fristet til å gjøre dumme ting senere på turen (hvem, jeg?), ble det besluttet å la den dyre gummibåten ligge igjen i bilen. Det viste seg senere, til min store overraskelse, å være en svært klok avgjørelse. Mitt førsteutkast til rute innebar nemlig packrafting i områder jeg åpenbart ikke er kompetent eller utstyrt, for den saks skyld, til å packrafte i. Det kommer vi tilbake til.

Vi valgte, som nevnt i forrige del, å følge T-stien fra Langen gjestegård til stidelet ved Nordvika for så å gå oppover langs Mugga og slå leir når vi fant le for vinden eller ikke gadd å gå lenger. Førstnevnte så ikke ut til å bli noe av og sistnevnte inntraff et lite stykke nedenfor Grunnhåen, så vi rigget oss til der med hengekøye og telt. Jeg vet! Det er helt uholdbart og skal gjøres noe med. Dog, når sant skal sies, tror jeg Asbjørn sov bedre enn meg. Det kom en del vindkast gjennom natten som gjorde en ellers svært behagelig køye om til en litt uforutsigbar trampoline. Hadde jeg hatt en slik løsning koblet til vekkerklokka hjemme tror jeg aldri jeg ville forsovet meg igjen. Eller, jeg ville nok. Jeg hadde bare ikke klart det.

Siden det hadde regnet tok vi sjansen på et lite kaffebål denne kvelden. Det var et fantastisk bål. Det var «yooge», som en viss president kanskje ville sagt om han likte bål. Kanskje spesielt siden det var en slags mur rundt det. Hva? Utenrikspolitiske stikk på en friluftsblogg? Nei nå. Det ble det beste bålet på hele turen, faktisk, da det var fryktelig tørt i marka og ingen av oss ville ha en skogbrann oppkalt etter seg. Det eneste bålet, altså.

Asbjørn er, noe som strengt tatt ikke burde overraske noen av de tre som følger denne bloggen, en langt mer kompetent friluftsmann enn meg. Han er også en enormt mye bedre fotograf. Ingen større overraskelser der heller, men han er, som man sier på fagspråket, dritflink til å ta bilder. Og filme. Alt dette kommer vi også tilbake til på et senere tidspunkt. Gled eder.

Auf wiederhengen.