Feit fyr i Femundsmarka – avslutningen

Hva drev vi med her ute? Hva var meningen med denne turen? Hadde jeg virkelig en stor, rød kabriolet ute i gata?

Alle rester av sivilisasjonen og dertilhørende atferd hadde nå forlatt oss. Frontallappen var ute av drift. All kommunikasjon, i den grad det ble kommunisert i det hele tatt, besto av grynting og gestikulering. Alt ved det vanlige, altså.

Vi hadde kommet oss et godt stykke nordover langs Femunden dagen før og hadde således muligheten til å ta en ganske rolig dag med få kilometer og mye sightseeing. To ruter ble vurdert: Alternativ en var å gå rett oppover i terrenget til vi møtte på stien fra Skarpåstjønna og følge den hele veien til Muggoset. Alternativ to var langs Femunden til vi møtte på reinsdyrgjerdet og så inn på tidligere nevnte sti. Det ble avgjort, etter en del grynting og gestikulering, at alternativ to trolig ville være en mer visuelt stimulerende rute, om noe mer krevende for plattføttene.

Og det viste seg å stemme. Terrenget var riktig flott å se på og bød på rikelig med fotomuligheter. På den annen side var det også så krevende at kameraet for det meste ble liggende i lomma. Bra for meg, synd for dere. Sånn er det uten frontallapp. Nei, man kan ikke laste den ned på App store…

Ett og annet bilde ble allikevel knipset, de fleste av dem under lunsjpausen i vika ved reinsdyrgjerdet hvor det var både flott og flatt. Sanden var nokså lumsk å gå på, da den var fast som betong ett sted og noen cm unna kunne være som kvikksand. Umulig å gå i. Ikke fotfeste å få i det hele tatt. Neste gang tar vi med golfsko.

Derfra var det egentlig mest en kjedelig transportetappe i flatt skogsterreng frem til Muggoset, hvor det ble besøkt utedass, sjekket kart for egnede leirområder, og kommentert på hvor digre telt folk hadde med seg. Det ble avgjort å gå videre langs T-stien nordover, forbi stidelet, og slå leir ved første anledning. Hvordan vi klarte å formidle alt dette ved hjelp av grynt og veiving med armer skal vi ta opp i en annen artikkel.

Leir ble, som tidligere gryntet, slaget ved et lite myrvann rett nord for stidelet. Det var akkurat plass til ett telt og en hengekøye, og det var akkurat det jeg ønsket meg! Det ble nytt opptil flere bedre realer og så inntatt horisontalen. Selv om ruta videre var nådeløst spikret på grunn av hjemreise dagen etter ble det også lest kart. Jeg liker å lese kart.

Neste dag var det tid for den tunge men uunngåelige hjemturen. Å dra hjem igjen fra tur kan være forferdelig demotiverende. Det kan være forskjellen på «vil» og «må» som gjør det. Jeg er virkelig ikke glad i «må». Er det en karakterbrist? Det fører, nesten uten unntak, til at siste dag blir et sabla ork. Denne siste dagen var intet unntak, og den lille spaserturen over åsen tilbake til Langen føltes enormt mye lengre enn den egentlig var. Hva er løsningen på dette? Prøve å gjøre siste natt skikkelig ubehagelig? Å aldri dra hjem? Sistnevnte er kanskje litt vanskelig uten å bli uteligger på heltid? Hva er løsningen? Bill mrk «vilikkehjem».

Nuvel. Tilbake på Langen ble begge mysteriene fra forrige del av føljetongen oppklart i reneste Scooby Doo-stil. Hvorfor velger folk å dra oppover Røa i kano?

-Fordi Monsen har gjort det på tv. Innlysende nok.

Den merkelige stimerkingen langs Femunden?

-En gjeng med advokater, visstnok, hadde tatt det på seg å gjenopplive en gammel sti ved å merke den på nytt. Lurer på om en av dem tidligere hadde rådet en journalist til å leie en rask bil uten tak… De kom et lite stykke på vei før kommunen eller departementet eller noen andre med store føtter satt ned en av dem. Stien sto forøvrig merket inn på 1940-kartet til Asbjørn, så det firedimensjonelle kartutvalget vårt viste seg å være nyttigere enn først antatt.

Og det var enden på historien om tjukken og gnomen i Femundsmarka. Neste gang blir det video. Beklager på forhånd.