Atmosfæren i bua begynte å tette seg til. Hadde vi fått hyttefeber? Brakkesjuke? Ville det utvikle seg til fullt finsk fjernsynsteater? Ville gud ta oss båda hem med rep och hagelgevär?
Heldigvis ikke. Det var bare litt dårlig ventilasjon når døra var lukket, og jeg hadde spist kornprodukter til frokost i tre dager på rad. Stakkars Asbjørn. Så snart vi fikk luftet litt var alt meget bedre, sånær som hodepinen som ser ut til å ha blitt en Femunds-tradisjon for meg. Denne gangen var den ikke verre enn at det ble litt uffing og klaging med ujevne mellomrom og at et par paracet, to elvekryssinger for mye og en angstfylt tur over tregrensa tok knekken på den. Mer om dette senere.
Vi satt avgårde fra Langmyrbua rundt lunsjtider, uten å skrive så mye som ett ord i hytteboka. Fordi vi er rebeller og nekter å føye oss etter samfunnets normer. Konformitet? Ikke disse gutta! Ok. Vi glemte det, og beklager. Hadde vi skrevet ville det trolig stått noe slikt som:
Inntok bua for en sen lunsjpause, men vær og ankomsttidspunkt gjorde at vi like godt overnattet. Vi har luftet så godt vi kan, men det kan være at noe henger igjen i veggene. Tjukken har spist havregrøt. -Asbjørn og Thomas
Vi humpet oss avgårde med tildels godt mot og planer om lunsj ved Nedre muggsjøen. Denne planen klarte vi nesten å holde, vi bare rakk ikke å spise lunsj før vi ble lunsj for en gjeng med blindinger. Ett av få insekter jeg har vært borti som ikke bare biter – de setter seg ned og gnager. Børster man dem vekk lander de på samme sted og fortsetter gnagingen. Litt av noen dyr.
Mens vi rastet og tynnet fiskebestanden i sjøen med føttene traff vi, mistenkelig nok, på de samme gutta og bikkjene vi møtte ved Langmyrbua kvelden før. Det luktet, ærlig talt, stalker lang vei. Det er vel bare slik man må akseptere når man er bloggkjendis med så mange (minst tre) lesere.
Etter den nå fiskedøde Nedre muggsjøen må man vade over to elveløp for å komme inn på T-stien mot Ljøsnåvollen. Det var godt tilrettelagt med tau over begge løpene, og vannstand og strøm var slettes ikke ille, så det ble behørig testet om voks og hårføner på M/77 holdt mål og tett. Og det gjorde det virkelig. Meget fornøyd med det. Kanskje ikke fullt så fornøyd med navigeringen, da det etter vadingen brått gikk opp for oss at vi skulle andre veien… Dobbel test og dobbelt godkjent resultat, altså.
Etter litt mer trasking var vi nådeløst over tregrensa. Som utpreget latsabb og hengekøyeentusiast er jeg ikke komfortabel med dette, men tok meg selv i nakkeflesket og dro meg igjennom. Mestringsfølelsen, og lettelsen da vi kom ned i skogsterreng på andre siden, var til å ta og føle på. Er det noe som føles bedre enn å gå på skogbunn etter noen timer på steinete fjellstier? Ikke mye, tror jeg. Å, jo. Å legge seg i hengekøya er bedre. Langt bedre. Kanskje til og med best?
Vi fortsatte på T-stien mot langeggtjønna mens vi speidet etter leirmuligheter med både hengetrær og teltplass. Dette uten videre hell. Så, etter å ha gått et stykke på eggen skuet vi et svært lovende område på østsiden av det søndre tjernet. Det var også, heldigvis, så lite vann i myra mellom oss og plassen at det var mulig å labbe rett over, noe ingen av oss så på som noen større ulempe. Plattføttene var nå ganske ferdige etter de siste dagers trasking, og selv om det var betydelig kjøligere her enn i hovedstaden var det fortsatt ubehagelig varmt i sola.
På østsiden av vannet var det to gode hengeplasser. Den nordligste av dem har gode muligheter for to køyer men er litt myrlendt. Den søndre plassen har plass til en køye men man kan nok, med litt innsats, også henge opp to. Utsikten er ingenting å klage på fra noen av dem.
Vi avgjorde at leirplassen ved langeggtjønna var altfor fin til å forlate etter bare en natt, og at det egentlig passet utmerket med en pause, så vi tok en hviledag her på dag 4. Litt fisking og mye begivenhetsløst, horisontalt friluftsliv. Veldig lite å skrive om. Akkurat som det skal være.
Så, etter å ha latt humla og andre, mer plagsomme, insekter suse en dag ved Langeggtjønnan var det atter dags for å snøre turtøflene og komme seg videre. Neste etappe ble, fordi jeg hadde lest rutetabellen til Fæmund II opp-ned, ned langs Røa for packraftbefaring og så langt vi kom nordover langs Femundens østside før det ble leirtid. Mer om dette og annen dramatikk i neste episode.
Heng med!
