Powerframe, gapahuk og Alex peker på ting

Det er vår! På en måte er det kanskje litt trist at (nesten) alt det fine, hvite er borte, men dagene er lengre, skjørtene er kortere og fuglene prøver å få seg et ligg. Du vet at det er derfor de synger, ikke sant? Alex som peker på ting og jeg tok oss en liten frihåndsekspedisjon i skogen med det formål å gå en sti vi ikke hadde gått før til vi fant en leirplass vi ikke hadde beleiret før. Og det klarte vi! Mestringsfølelsen var til å ta og føle på.

En tur uten mål men med mening, altså.

Alex stiller til valg som formann i lettpakkerlauget med Bergans Powerframe, king size luftmadrass (den syns den var for stor til å bli avbildet, den oppblåste j*velen) og gapahuk i stram bevernylon. Neida. Jeg vet ikke hva slags stoff gapahuken er laget av. En herre på fjellforum.no stilte meg noen spørsmål om denne, og jeg lovte å videreformidle dem til gapahukeren, men da gapahukbrukeren er en mann av få ord og mange pek var det bare følgende å få til svar:

Av peket kan man tolke at han ikke vet om sømmer og duk holder tett, da han ikke har hatt den ute i uvær, at den er mer enn lang nok til å ligge rett ut i, og at det kan være litt plundrete, men fullt mulig, å bardunere så duken blir stram. Utover dette er han meget fornøyd med den og synes den var et godt kjøp.

Bardunene i fotenden bør festes i noe et stykke over bakken for å gi best utbytte av plassen i fotenden. Her ble det anvendt trær, men gåstaver eller pinner kan også anbefales.

Det er mange bardunfester på den, og de bør egentlig brukes alle sammen om man vil ha duken spent opp ordentlig.

Nå får det være nok teltprat. Om noen velger å sove på bakken som dyr så må de få lov til det, mens vi, siviliserte, mennesker henger oss i trærne. Altså i hengekøye, ikke tau. Men nok om det også. Videre til:

Kaffe og mat! Da det ofte kan være en utfordring å få i seg nok mat på tur så har jeg prøvd forskjellige løsninger for å kaloriere opp frokosten litt. Dagens eksperiment innebar smør, peanøttsmør, kokosmasse og kakao, i havregrøt. Jeg vil ikke si det var en ubetinget suksess, men det er muligheter for videre muligheter for videreutvikling. Kanskje. Kaffen var hvertfall god!

Turfølget stilte med en variert koldtbordsbasert bespisningsløsning bestående av, blant annet, lomper med smør, sukker og kanel, polarbrød, og svartpølse. Anrettet og dandert etter alle kunstens regler og ikke nødvendigvis i gastronomisk forsvarlig rekkefølge eller kombinasjon.

Etter mat må man hvile, og det beste stedet å gjøre det på er i en køye, under en tarp. Helst en som holder vinden ute. Og denne gangen, da jeg tok med vintertarpen, var det ikke så mye som et snev av trekk å kjenne der jeg lå og filosoferte og grublet over livets store mysterier. Eller purket og sov. Det kommer helt an på om noen så meg eller ikke.

I forgrunnen til venstre skimtes Desert Storm-koppen, så navngitt på grunn av fargen, og til høyre for den en liten lettpakkersekk ved navn Bergans Powerframe. Med vekt, bæreevne og forhåpentligvis ikke holdbarhet som en mellomstor Fiat egner denne seg godt til å frakte både gapahuk, luftmadrass, salong og skjenk. Fin sekk. Den er, i følge bæreren, hovedsaklig tiltenkt bruk på kanotur der det blir begrenset med forflytning til fots og ubegrenset med komfort i leir. Til det er den nok helt perfekt.

Til venstre: Osprey Xenith 75. I mine øyne en romslig og stor sekk til vinterbruk og  lange turer. Til høyre: tilnærmet ubegrensede muligheter for komfort i leir. Og, i bakgrunnen, et lite tre vi pyntet med brodder. Det så så stusselig ut uten.

Det var alt jeg hadde for denne gang. Heng med neste gang!