Feit fyr i Femundsmarka – dag 2

«Det er bare lov å brenne tørrkvist her. Vi kan ikke ta større greier.»
«Hvor går grensa for hva som er kvist, egentlig?»
«Hvis det ligger på bakken og man klarer å løfte det selv så er det kvist.»

Godt vi fikk klarhet i det. Man vil jo ikke bryte reglene! Etter en lang natt med intervallsoving i hengetrampoline var det tid for å fylle gasstanken med havregrøt, ta seg en pulverkaffe, pakke ned, og gå videre. Dagens planlagte, om noe optimistiske, rute gikk langs Mugga til Langmyrbua, videre til Nedre muggsjøen, og så langs T-stien over fjellet til Langeggtjønnan. Den første strekningen, fra forrige leir og opp langs nedre del av Mugga, var minst like billedskjønn som den var på forrige tur, og myrområdene var langt mer behagelige og mindre fuktige denne gangen. Ikke antydning til fukt på støvlene etter bekkekryssingene, heller. Riktig behagelig, altså.

Vi tok en liten rast på en liten høyde over myra hvor vi ble del av et lite, lokalt landbruksoppgjør. En ung reinsdyrbukk sto i myra og gjorde som reinsdyr gjerne gjør i myr da den fikk øye på oss. Den trakk nærmere og nærmere, for så å markere utkanten av myra som sin egen. Jeg vurderte å ta opp lokale skikker og markere litt selv, men kom til at det ikke sømmet seg en respektabel herre fra et møblert hjem, og at jeg da heller ikke burde gjøre det. Dette var enda tidlig på turen og sivilisasjonen hadde tydeligvis ikke helt sluppet taket, noe som skulle endre seg senere. Men nok om det.

At det ikke er lov å bruke annet enn tørrkvist fra bakken til bål gjør at skogen har et helt annet preg her enn i andre, mer liberalt forvaltede, skogsområder. Litt ergerlig med så mye fin ved det ikke er lov til å brenne opp, men jeg skjønner jo hvorfor det er slik. For ordens skyld: Kvistdefinisjonen tidligere i artikkelen var en spøk. Det er ikke nødvendig å sende mail. Takk.

Etter at vi møtte noen turgåere på vei ned fra fjellet som rapporterte om meget friskt vær litt lengre opp i lia virket ruta brått enda mer optimistisk, og vi begynte å vurdere å tenke litt på å tenke på en mulig plan B mens vi luntet oss videre oppover. Finne leirplass ved Langmyrbua, eller ta sjansen på å bevege seg lenger opp og risikere tremangel? Hadde jeg vært litt smartere og tatt med et liggeunderlag kunne jeg ha brukt hengekøya som myggnett på bakken og spent opp tarpen med gåstaver om vi ikke fant trær, men det utgikk jo nødvendigvis med høye kneløft og tvilsomme jazzhender. Neste gang, kanskje. For de som følger denne bloggen kommer det neppe som noen overraskelse at jeg ikke er imponerende intelligent, men jeg gjentar for nye lesere: Ikke gjør som jeg gjør.

Deler av samtalen på turen dreide seg inn på tøyseprogrammet «Ancient Aliens» på History channel og deres noe anstrengte forhold til virkeligheten, og underveis så vi rikelig med bevis på forhistoriske besøk av romvesen. Denne steinen, for eksempel, kan umulig ha blitt til ved normale geologiske hendelser, det må ha vært ET med vinkelsliper. Vi fant også et tacostativ som vil dekkes i neste episode.

Det ble interimavgjort at vi tok en sen lunsj i Langmyrbua mens vi funderte på avstander, trær, leirplasser og denslags. Asbjørn, i egenskap av gartner og trefeller, hogde ved. Jeg, i egenskap av latsabb, gjorde det ikke. Mens vi okkuperte bua kom det to hyggelige herrer med hunder og tunge sekker innom for en rast på vei til Muggsjøen. En av dem hadde til og med en hengekøye i sekken. Åpenbart bra folk!

Endelig avgjørelse angående videre forflytninger denne dagen ble så fattet, og det ble til at vi overnattet i bua. Jeg hadde ikke videre lyst til å sove inne, så det ble en lengre befaringsrunde i området på leting etter gode trær og le for vinden, men til slutt måtte jeg bare akseptere at det ikke ble køyeluksus denne natten. Brisk fikk duge.

Mer action, angst og beven (og tacoholder) i neste episode av føljetongen. Heng on!