Siden det var evigheter siden sist vi hadde vært ute og latet oss bestemte Alex og jeg oss for å ta en liten luftetur i østmarkas grunne skoger. Det ble svært begivenhetsløst, akkurat som det skal være. Lufteturen sammenfalt også med min første måned som gjeldfri, noe som ble behørig feiret med havregrøt og en lengre kålrabbistrekk.
Jeg foreslo først en lengre ekspedisjon ut i naturreservatet, men det falt ikke i god jord, så vi inngikk et kompromiss om å luske litt fra Bysetermåsan og nordover for å se om vi fant en egnet plass for horisontalt friluftsliv og overdådig bespisning. På veien fant vi en del ting som var verdt både å peke på, påpeke og skrive om.
Det kan også se ut som det er tid for modne bær i marka nå. Dette baserer jeg på at vi snublet over bærplukkere rett som det var, og da vi skulle pakke sammen måtte jeg riste to av dem ut av hengekøya mi. Hyggelig med selskap, men det får være måte på.
«Dette var ynkelige greier», sa Alex, og pekte skuffet på den lille bålplassen.
Her kan skimtes litt halvfornøyd peking på et bål som ble vurdert å være hårfint innenfor retningslinjene for god bålpraksis i skog og mark. En forbedring fra det første, men langt fra bra nok, ble det påpekt.
«Dette var derimot et bål etter min smak», sa Alex og pekte fornøyd på bålplassen foran oss. «Får nok god lunk på pølsene her!», fortsatte han entusiastisk, før han mumlet noe om 20 liter bensin. Jeg spurte ikke.
Vi rigget oss til ved en egnet leirplass og satt umiddelbart i gang med å late oss. Alex, for anledningen, i lakrisbåt med sommertarp. Sånn er det når man kommer rett fra hytte ved sjøen.
Jeg med sukkerert og vintertarp. Også med 50 liters Osprey-sekk, som senere har blitt pensjonert og erstattet av en ULA Ohm.
Så var det på tide med litt avansert kokkelering i lyngen. Koking i lyngen er, i følge sikre kilder (meg), det nye føling i fjæra.
En feststemt kjele med havregrøt ble resultatet. Smakte svært gjeldfritt.
Og med det sier jeg på gjenheng.
