Det rant svette av meg. Blodet mitt er for tykt for Rendalen. Har aldri vært i stand til å gjøre ordentlig rede for meg i dette klimaet. Vær stille. Vær rolig. Navn, rang og pressetilknytning. Ikke noe annet. Ignorer denne forferdelige varmen. Lat som det ikke skjer. Hvor er advokaten min?
Varmen begynte å tydeligvis å gå inn på meg. Jeg pleier ikke å tolke Hunter S. Thompson så tidlig i føljetongene. Nåh. Vi startet dagen grytidlig på ettermiddagen i et forsøk på å unngå den verste varmen. Det fungerte ikke i det hele tatt. Onde tunger skal ha det til at det er grytidlig på morgenen man egentlig bør starte, men det syns jeg virker helt urimelig. Hvordan skal man da klare å få sine 12 timer skjønnhetssøvn?
I alle fall sjøsatte vi en gang på ettermiddagen. Nå hadde Tyri også funnet sjøbeina sine og virket uendelig mer komfortabel i båten enn tidligere. Hun satt seg i baugen på blåsekanoen og speidet forover som en erfaren, pelskledd og frøkenaktig kaptein. Ved en pause tilbød hun seg også å besøke meg i baderingen, men da den allerede var godt fylt med fyldig forfatter takket jeg høflig nei.
Fra vi sjøsatte ved forrige leirplass var det, hvis hukommelsen står meg bi, ikke et eneste stryk. Elva fløt sakte og padlingen var tung. Ulempen med badering, eller «Packraft» hvis man er slankere, er at fremdriften stopper og rotasjonen begynner så fort man slutter å padle. Det er slitsomt. Når det er så varmt som det var denne dagen er det enda slitsommere. Mer slitsommere? Det var så varmt at grammatikken fortsatt virker ikke…
Jeg nevnte tidligere i føljetongen at ingen av oss var spesielt gira på å fiske i varmen. Det endret seg brått da vi så et enormt vak litt lengre ned i elva. Vi anslo, igjen uten faglig grunnlag, vekten til å være mellom 12 og 18 kg og at det helt sikkert var en ørret. Derfor var det med blandede følelser vi litt senere så en bever svømme langs bredden og innså at kjempevaket nok bare var den som hadde bedt oss å pelle oss vekk. Alltid artig å se bever, men det hadde vært artigere med en 25 kilos ørret i båten!
Vi var et sted i nærheten av Møyåvollen, på grensen til naturreservatet, da vi begynte å se etter leirplass. Første forsøk var ved et lite tjern rett ved reservatet, men etter en rask befaringsrunde kom vi til at omgivelsene, forbausende nok, luktet verre enn oss og valgte derfor å befare videre nedover elva. Etter atter mere svetting, padling, glemt solkrem og en vindretningsbestemt avstikker innom den nordøstlige delen av Vesle Sølensjøen, valgte vi til slutt å slå leir på en tørr odde på sørøstsiden.
Våre bønner til værgudene om regn og kjøligere vær hadde, så langt, ikke gitt resultater og resten av dagen ble, i likhet med dagen før, tilbrakt mest mulig horisontalt og begivenhetsløst. Man burde kanskje vært takknemlig for finværet, men det kan bli for mye av det gode!
Delen av Vesle Sølensjø naturreservat vi padlet gjennom på denne turen strekker seg fra sør for Møyåvollen i nord, til rett nord for Sølenkroken i sør. Området er regulert ihht forskrift https://lovdata.no/dokument/LF/forskrift/2017-06-21-901. Kortversjonen er: Ikke forstyrr dyrelivet, ikke bæsj på stien, ta med deg søpla di og hold bikkja i bånd. Egentlig ikke så mye utover vanlig folkeskikk, altså. Mer om dette senere i tongen, så følj med!