Så langt hadde vi ikke startet skogbrann, brukket beina eller bæsjet på stien. Hvis vi ser bort fra at Asbjørn og Tyri, mest Tyri, vekket meg ved et par anledninger hadde vi heller ikke forstyrret dyrelivet. Allikevel så det ut til at vi hadde blitt hardbarkede, hensynsløse kriminelle. Mer om dette senere.
Som nevnt i alle de foregående tongene var det forferdelig varmt på denne turen. Smøret og sjokoladen hadde forlengst gått over i permanent flytende form og jeg selv var, etter ekspansjons- og utslippsgrad å dømme, på grensen til å anta gassform. Dette førte til smådesperate, flatulente forsøk på regndans, stille bønner til tilfeldig utvalgte guder, og til at enhver ubetydelig skydott ble tolket som et sikkert tegn på at det hvert øyeblikk ville bøtte ned med kaldt, forfriskende, deilig regn. Det skjedde, forbausende nok, ikke.
I et varmedelirisk anfall av «føre var» satt jeg allikevel opp tarpen på kvelden, noe som førte til at jeg våknet nokså tidlig i en tilstand som, vel, la meg beskrive det slik: Har du noengang vært på en bensinstasjon, sett på en inntørket, skrukkete pølse som har ligget altfor lenge på grillen og tenkt «hva i huleste er det der for noe»? Jeg følte meg som en sånn i lompe.
Frokost og kaffe ble elegant, eller ihvertfall så elegant som mulig for en fyldig forfatter etter tre måneder med koronastengt gym, hoppet over. En annen ting som i stor grad ble hoppet over på turen var å gå langs elven og sette opp kameraet i forveien, slik at vi kunne filme som Monsen og se ut som vi visste hva vi drev med. Denne dagen trosset vi klegg, knott og nært forestående solstikk og satt opp kameraet nedenfor et stryk før vi sjøsatte. Det så, forbløffende nok, fortsatt ikke ut som vi visste hva vi drev med. Resultatet kan beundres i videosupplementet nedenfor.
De første dagene på turen hadde jeg pakket mesteparten av bagasjen i ryggsekken i baugen. Støvlene og kjøkkenet ble pakket i posen akter. Heter det baug og akter på en badering, forresten? Jeg er ikke vel bevandret i maritime kretser utover at Greenpeace prøver å taue meg til havs hver gang jeg legger meg på stranda. Nuvel. Tanken var å få det meste av vekten foran for å, forhåpentligvis, bedre retningsstabiliteten noe. Det fungerer ikke så verst, men sekken blir da så høy at det er vanskelig å se hindringer foran skuta. Litt spennende, mest upraktisk. Revidert løsning, som viste seg å fungere langt bedre, ble å pakke leirposen med dyner, hengekøye og leirklær bakpå. Vektfordelingen ble da tilnærmet lik, og i tillegg til å redusere høyden på sekken foran noe fikk jeg også en riktig behagelig lenestol til de rolige partiene. Og tjukke folk elsker lenestoler!
Da vi kom til planlagt landingspunkt ved Sølenkroken innså vi at forholdene lå mer til rette for en ufrivillig dukkert enn en elegant ilandstigning. Dessuten var det folk der. Det er ikke slik å forstå at jeg ikke liker folk, jeg bare trives bedre når de ikke er i nærheten. Derfor valgte vi å padle tilbake, oppover elva til vi fant bedre egnede forhold, eller til det ble for slitsomt å padle oppover. Sistnevnte inntraff noen hundre meter opp i elven, rett ovenfor stølen, ved en riktig forseggjort benk- og bålplass. Der ble det utført tørking av båt, lading av kamera og andre aktiviteter som ikke krevde innsats eller, helst, noen form for bevegelse. Har jeg nevnt at det var forferdelig varmt?
Asbjørn valgte, som den erfarne friluftsmannen han er, å ikke tømme båten for luft men heller bruke den til å ta seg en strekk. Jeg hadde da allerede tømt baderingen og ble misunnelig og irritert over at jeg ikke hadde tenkt på det. Misunnelsen ble ikke mindre da han valgte å rigge seg til slik for natten.
Jeg valgte da, som tildels furten friluftsmann, de to første hengetrærne jeg fant, hang meg opp og tilberedte så et gourmetmåltid bestående av Real tørrfor og knott. Mest knott. Klok av skade og vred over gudenes manglende respons på regndans, bønner og bønner hang jeg ikke opp tarpen i pølseskinnet engang. Null tarp. Tarpløs. Hvilken av soveløsningene våre som var objektivt best kan diskuteres men det er helt sikkert, basert på den fjerne lyden av banning og raslende teltstenger i natten, at knotten ihvertfall satt stor pris på løsningen til Asbjørn. Hah.
Tilbake til «hardbarkede kriminelle»-biten: På en befaringsrunde etter landgang ved Sølenkroken fant vi en plakat hvor det sto at også teltslagning i naturreservatet er forbudt. Dette er ikke nevnt i forskriften på Lovdata, så om vi har vært rebeller igjen er det ikke vår skyld!
Det var alt jeg hadde i denne episoden. Følj gjerne med i neste runde med tong: «En mann i svart kappe henger fra en klippe» eller «Med badering i Sølna – Dag 5, kanskje også dag 6. Har ikke helt bestemt meg ennå.»
