Med packraft i Rumpa

«Kanskje det blir lettere hvis du slipper ut litt luft først?»

«Skal prøve. Men hva med padleåra? Går den på tvers, tror du?»

Ikke alltid like greit å pakke sekken når man har med padleutstyr… Nuvel. Til historien:

Asbjørn – fotograf, filantrop og friluftsmann, og jeg – feit, har vært på noen strabasiøse og utfordrende turer tidligere. Men, med unntak av den ene gangen jeg måtte stå opp før lunsj, aldri på et nivå som virkelig testet hva vi var gode for. Denne gangen ville vi ha vår egen Everest-ekspedisjon. Månelanding. Poltur med innslag av bestillingsutvalg og sur betjening. Noe som virkelig «pushet grensene», som det heter på nynorsk.

Etter lengre tids intens drøfting i en kort telefonsamtale falt valget på en skikkelig krevende «survival»-tur (nynorsk igjen – red. anm.) i Nordmarka. Liv og død. Packraft og kano. Alle villmarkens farer og utfordringer taklet på lett bøyd arm. Sølepytter på grusveien. Dårlig mobildekning. Barnåler i kaffevannet. Monsens Canadaekspedisjon ville fortone seg som en tur i parken i forhold!

Vi møttes ved Storflåtans tørre bredder og satt ut i den urørte villmarka, uten å ane hva som ventet oss. Undertegnede med blå, litt for kort, packraft og Asbjørn med oppblåsbar kano. Hvis noen mener å ha sett noe som lignet på en diger softis i blått beger på Storflåtan denne dagen så var det trolig meg. Bilder utelatt av hensyn til leserens mentale velbefinnende.

Etter en utmattende padletur på nesten to kilometer med kun et begrenset antall stopp for inntak av forfriskninger gikk vi i land for leirslagning på Langtangen i sørenden av vannet. En helt urørt og vill plass hvor det eneste som vitnet om menneskelig aktivitet var en håndsag,en buesag, en boks med levende mark, en taukveil, ei godt brukt bålgrue, og et cocktailglass. Fullstendig urørt, altså.

Asbjørn valgte, for å øke vanskelighetsgraden, å sove i hengekøye denne gangen. En Dutchware Half-wit med whoopie hook-oppheng, arvet fra undertegnede. På bildet ser vi ham trosse total utmattelse og gi en «tommel opp» til fotografen for å holde moralen oppe. En virkelig bauta, den mannen!

Da leiren var slått var det såvidt det var energi igjen i tanken til å grille ytrefilet, drikke noen kopper med Rakia fra øverste hylle (Takk, Dražen!), sløve ved bålet og fiske i noen timer før kroppen sa stopp og det var nødvendig å innta horisontalen. En kjærkommen avslutning på en strabasiøs og lang villmarksdag.

Natten var beinhard. Jeg tror ikke jeg kan ha sovet mer enn maks 9-10 timer, og med så lite horisontaltid fristet det lite å pakke skuta og fortsette turen. Men, har man først begitt seg ut på en slik ekspedisjon er det ingen vei tilbake! På grunn av de harde forholdene ble jeg også nødt til å plukke frokosten min fra bakken ved siden av køya. Man gjør det man må for å overleve.

Så vi presset på videre. Først på vann til demningen, så en uendelig lang etappe med bæring som nesten tok knekken på oss. Siste innspurt med sammenbitte tenner og hvite knoker gikk over Vesleflåtan, til Rumpa hvor vi omsider krabbet utmattet i land og fikk satt opp leir.

Dagene går i ett når man er på slike krevende ekspedisjoner så jeg kan ikke si med sikkerhet hvor lenge vi ble på denne plassen. To dager? Tre? Fire uker? Neimen om jeg vet. Men jeg vet at grenser ble testet også her. Jeg satt, for eksempel, ny pers i sovende lengde.

Det ble fisket en god del på turen. Jeg hadde på en liten pinne som ikke ville være med på land, men ellers var det nokså dødt. Asbjørn, derimot, tok med kanoen ut og kom tilbake med en ordentlig kubbe.

Og det var, i grove trekk og nesten uten overdrivelse, det hele. Hvis du lurer på hvordan turen tilbake artet seg: les artikkelen baklengs.

Hvis den oppmerksomme leser lurer på hvorfor det tok nærmere to år å fullføre denne artikkelen så er det selvfølgelig fordi jeg trengte den tiden på å komme meg til hektene igjen. 

Videosupplement vedlagt nedenfor.